Da er jeg endelig ferdig med det nest siste arbeidskravet, oppgaveutkast nr. 3 i Del 1 av Slektsgranskerstudiet ved Høgskulen i Volda.

Studiet har nok vært litt «lett», jeg har tross alt holdt på med dette i 11-12 år. Men det har allikevel vært en del å lære. Pluss at jeg har vært nødt til å endre noen oppfatninger av ting jeg trodde jeg kunne! Og det er bra! Man lærer så lenge man har lever!

Den tøffeste oppgaven var den siste, der vi skulle jobbe oss gjennom et skifte fra 1735 (ja da Bjørn Tore, jeg knotta selvsagt leif). Jeg tror jeg har greid å besvare spørsmålene vi har fått, selvom tidlig 1700tall ikke er min sterkeste side faktisk. I hvertfall ikke når det gjelder skrifta! Jeg skylder igjen litt på mine plirende rødkantede skjelende grønne glugger, de liker ikke å bli utsatt for kråketær. Men jeg kan nok ikke bare skylde på dem, det er nok og litt at jeg ikke har satt meg ned for å gå tålmodig gjennom litt kurs og skriveprøver. (ja – jeg har fremdeles lopper i blodet og mark bak mamma)

Med meg i feriebagasjen har jeg hatt bla. Knut Johannessens bok «Den glemte Skriften». Boken pakket jeg med ene og alene fordi jeg skulle jobbe med den ovennevnte oppgaven. Og jeg fikk bruk for den flere ganger, til å slå opp i ord og særlig uhumske forkortelser.

Denne boken har faktisk vunnet pris fordi den er utrolig vakker! Og det er den! Det er en fryd å bla i den, og jeg tror faktisk at jeg skal jobbe meg gjennom noen gamle skifter jeg har liggende fra min slekt på Ringerike sammen med Knut Johannessen. Boka er ikke bare vakker, den er også ei lærebok i gotisk håndskrift. Den gir, ved hjelp av autentiske teksteksempler, transkripsjoner og forklaringer en presentasjon av den gotiske skriftens bruk og oppbygging.
Vi håper på å få til et kurs i gotisk skrift fra høsten, kanskje dette blir boken som skal brukes?

Jaja – jeg har slitt meg gjennom et skifte, jeg fortjener vel påskemiddag snart…