Rootstech 2018 – tanker i natten på vei hjem
Jeg sitter på flyet hjem etter noen herlige dager i Salt Lake City.
Det er 5. gangen jeg har vært på Rootstech, 6 gangen jeg har vært i denne vakre men rare byen. En by i vår vestlige verden hvor religion er så synlig og merkbar, så dominerende og så økonomisk viktig. For meg har det ingen betydning, jeg er gjest og ser på det hele utenfra. Men det må være rart for den som ikke tilhører LDS å bo her.
Selve «downtown» er sentrert rundt Tempelet og Tabernakelet, Joseph Smith Memorial building og alle de andre helt fantastiske byggene i tillegg til Family History Library. Vakkert og helt utrolig spesielt mellom alle fjellene. Og byen er full av hjemløse og tiggere. Noe som gir en så stor kontrast at man kan miste pusten! Tiggerne er ikke tilreisende utlendinger, men tilreisende amerikanere.
Rootstech har vokst seg stor, den største slektsforsker-konferansen i verden, i fjor mer enn 28000 deltakere (tall tatt ut av hodet). Og jeg må si – det har blitt for stort. Jeg har sagt det i noen år, at det blir for voldsomt. Men i år var det merkbart. For å holde oversikt og for å samle data om oss hadde de funnet at det å skanne strekkode på billettene vi hadde rundt halsen ville være lurt. Kanskje ikke? Køene var enorme. Til de mest populære foredragene besto køene av dobbelt – og tredobbelt så mange mennesker som fikk plass i rommene. Og når vi kom frem til dørene, var det fullt, og det var bare å gå til en annen litt mindre kø… Tidligere gikk vi bare inn og satte oss og fylte opp seteradene, og ble det fullt ja da gikk folk raskt til neste foredrag på ønskelisten. Nå når de skulle skanne alle billettene, måtte vi altså stille oss i kø utenfor rommet og bli sluppet inn en og en. Utrolig frustrerende. Dette er for dårlig på en slik konferanse hvor teknologi er en av de viktigste temaene. På Facebook-siden kan man lese om endel ekstremt misfornøyde frustrerte deltakere. Det koster såpass mye penger (full pris for hele messen USD 219) så vi som deltar bør kunne forvente en viss organisering av hordene. Men nå skal sant sies, mange var også veldig fornøyde, og overså hordene, valgte å kose seg og heller gjøre det beste ut av det. Jeg drar neste år om jeg har mulighet!
Men når det er sagt, om horder og køer…. når man først kommer inn i de forskjellige foredragssalene. Det er meget høy kvalitet på de aller fleste foredragene. Jeg hørte om et par som ikke var så bra, men de fikk sett og hørt, var veldig bra. Og når jeg kommer hjem, og de etter hvert får lagt ut video av de forskjellige foredragene, ja da skal jeg kose meg med dem jeg ikke fikk overvært, og lære masse nytt. Særlig i år som i fjor, nyvinninger på DNA-området.
Expo-Hall
er et eventyr for seg, og jeg kommer til å fortelle om et par utstillere jeg møtte i et senere blogginnlegg. En jeg gledet meg til å møte, var Nathan Dylan Goodwin, og han hadde tid til et bilde og en prat!
Det å være på Rootstech er mye mer enn bare selve utstillingen (nesten 200 utstillere) og foredragene. Det er også å møte igjen venner fra tidligere turer og bli kjent med nye mennesker. For meg er det særlig hyggelig å møte Norwegian Lag-gruppen, og noen av de amerikanske profesjonelle slektsforskerne. Jeg driver ikke så mye «oppsøkende virksomhet» – men blir alltid kjent med noen nye mennesker hvert år. I år var det spesielt hyggelig å møte Kirsty Gray fra England, en drivende dyktig, utrolig aktiv, og veldig omtenksom dame, med bein i nesa, og som vet hva hun står for. Takk for hjelpen Kirsty, du var der for oss da vi trengte deg!
Noen tanker i natten – med turbulens og hjertet i halsen!
Alle foto unntatt de som er merket anderledes: Laila N. Christiansen
