Slekt og Slikt

Det blåser på toppene om dagen. Eller skal vi i gresset? DIS-Norges gravminnebase har fått enorm media-oppmerksomhet den siste uka. Når en avis starter, ja da går det som ild i tørt gress (så og si…).

Først ute var Bergens Tidende, hakk i hel fulgte Aftenposten. Så var det Norgesglasset i NRK sin tur. Denne helgen er det Lørdagsmagasinet i TV2, samt en diskusjon som skal foregå i morgen, søndag  på TV2 Nyhetskanalen. For en reklame for den flotte foreningen vår!! Det drypper nok inn litt nye medlemmer og tenker jeg. I hvertfall noen nye fotografer?

Siden jeg ikke så innslaget som sådan (hvis det da ikke er det som ligger her. ) skal jeg ikke si noe om akkurat det, men vi merket helt klart etterdønningene. Først kom det inn mange ukjente (men veldig velkomne) mennesker på DISchat – og presset ble stort på basen. Den gikk dog ikke helt i frø.. Men – det er jo sjelden et slikt press, så det går seg nok til. En slik storm vil vel komme i morgen og, men så roer det seg helt sikkert ned.

Det er interessant å se diskusjonene som kommer i etterkant av disse oppslagene. Noen mennesker føler seg krenket. Privatlivet er krenket fordi vi fotograferer gravstenen til deres kjære, og legger den søkbar på nett.  Og særlig fordi de ikke er spurt først. Til dette vil jeg bare si: Vi får ikke lov å vite hvem som «eier» gravene. Det er på den måten vi passer på personvernet. Vi får ikke koble opplysninger om en nålevende person til et gravminne. Og – mener man virkelig at vi skal ta 2 millioner telefoner for å spørre om det er greit å legge ut et gravminne? Nei det mener man ikke vel?

En annen mente at det var «dårlig gjort» å legge ut bilder av hennes fars ustelte grav.  – Jamen så stell den da? Eller, hvis den er langt unna, det går an å betale for å få den stelt. Ikke skyld på DIS-Norges gravminner at graven er ustelt. Det er mulig å få den stelt, for så å ta nytt bilde og sende inn. Det er veldig velkomment.

Noe vi selv som fotografer må ta på oss, er måten vi viser og fotograferer graven på. Ved å «kutte» toppen av en sten (f.eks. stenfigurer osv), ikke fjerne søppel eller fremmedelementer som ikke har noe med graven å gjøre, behandler vi graven med liten respekt. Det må vi ikke gjøre. Vi må respektere graven være forsiktig med den , og vise den fram så bra som mulig utfra forutsetningene. Vi må selvsagt også respektere dem som har pyntet graven, ikke ødelegge beplantning.

Det er mange positive sider ved gravminnedatabasen, og veldig få negative. Her er noen av de positive:

• Slektsforsknings-siden (uten diskusjon den viktigste for meg).
• Korrektur av kirkevergenes databaser: Mange av kirkevergene har sendt sine baser til DIS-Norges Gravminner, og mange av disse basene inneholder tildels mange feil. Uoverensstemmelser mellom gravsten og database korrigeres, enten ved korrekturlesing av registreringen eller ved at slekt senere finner feil og sender inn (må kildebelegges).
• For personer blottet for slektsforskerinteresse: Landsdekkende søk! En kan gå inn og finne graven til en slekning eller venn, selv om man ikke vet hvor i landet han/hun ble begravet. Man finnerogså fysisk plassering av graven på gravlunden. Noen familiemedlemmer som søker fram en grav, blir forundret over ustelte graver, de forter seg og steller graven, og sender så inn et nytt bilde.
• Gravminner som blir slettet blir allikevel «tatt vare på». Og det er viktig at vi får fotografert gravminnene før de blir borte. Over 1000 gravminner blir fjernet hvert år i Norge. Dette er faktisk en del av kulturarven vår, og folk bør egentlig være glad for at vi er med å ta vare på denne. DIS-Norge er en av 19 foreninger som er medlem av Norges Kulturvernforbund!

Det finnes helt klare retningslinjer for DIS-Norges avfotografering av gravminner.  Den viktigste biten er selvsagt respekt for graven, men det er også viktig at bildet blir så bra lesbart som mulig. Mange hensyn å ta.

Vi skal huske på at det er lov å ha motforestillinger mot dette.

Lykke til med gravminner, men kanskje det lønner seg å vente til uka?