Slektsforskerverdenen vokser. Vi blir flere og flere som leter etter slekt. Noen leter bakover andre framover. Noen leter i bredden, ønsker seg mange «menninger».  Andre igjen, ønsker å finne alle etterkommere etter et spesielt ane-par for å arrangere slektsstevne.

Jeg får stadig spørsmål om hva jeg gjør når jeg på egne eller «klienter’s» vegne kontakter nålevende personer. Dette er det mange svar på. Et svar er: Det kommer helt an på situasjonen, og alder på den jeg ønsker å kontakte.

 

Er det en eldre person, som kanskje er i nær slekt men som aldri har hatt kontakt med familien, vil jeg skrive brev. Det er mulig å ta telefonen, ringe, men den eldre personen blir kanskje litt perpleks, føler seg tatt på senga, og ønsker ikke å fortelle noe. Eller forteller noe de tror de husker der og da for å gjøre meg glad. Men om man skriver et velkomponert og hyggelig brev, med den informasjonen man selv har, og stiller de spørsmålene man ønsker svar på i første omgang, ja da får mottakeren tid på seg, kanskje til å finne noen gamle bilder, et brev, en attest osv, og setter seg ned og skriver et hyggelig brev tilbake! Jeg skriver alltid med telefonnr. og epostadresse, om vedkommende ønsker å kontakte meg på den måten, og jeg legger ved en frankert/adressert konvolutt om de ønsker å gjøre det på «gamlemåten».  Om jeg ikke hører noe på et par uker, ringer jeg og forteller at jeg har skrevet dem et brev, og lurer på om de har fått det. Som regel er det treghet og forglemmelse som har gjort at de ikke har svart, men et par ganger har jeg fått klar beskjed om at de ikke er interessert i kontakt på noe plan. Da er det bare å beklage, og legge på.

Er det mer perifer slekt, har jeg pleid å ringe, fortelle situasjonen, hvorfor jeg ringer, og om personen i andre enden høres komfortabel ut med situasjonen, tar vi samtalen der og da. Om det høres ut som det kan være litt vanskelig, sier jeg bare at «nå vet du at vi ønsker konakt, kan ikke du tenke på det i noen dager så ringer du meg – eller jeg kan ringe deg tilbake?» – da er kontakt oppnådd, og vi tar det derfra.

Grunnen til at jeg skiller mellom mer perifer og nær slekt? Det er ofte en grunn til at det har ikke har vært kontakt i nær familie. Kanskje det har vært tragiske omstendigheter, barn utenfor ekteskap, skillsmisse, uvennskap osv. Vi skal huske at det ikke er alle som er slektsforskere, ikke alle er like glad for å bli involvert i slekta.  Så er det det å definere nær og fjern slekt. Nær slekt er det jeg kan sette benevnelser på som grandtanter – tremenninger – fetter – fjern slekt vil jeg si er mer 7-menning, søsken av grandtante/onkel osv., slektninger vi ikke har noe benevnelser på.

Er det en yngre person, er det ofte greit å ta en telefon, eller skrive en epost om man har fått tak epostadressen.  I epost kan man også legge ved et bilde, et dokument osv som forteller noe om familierelasjonene. Husk bare på at noen har satt sin epost-leser til å ikke laste inn epost med vedlegg fra fremmede, eller de ønsker ikke å åpne epost med vedlegg fra fremmede. Derfor er det lurt å eventuelt gi eposten en fornuftig tittel som gjør at de skjønner at dette er seriøst – ikke bare «Hei»…..

Har du funnet slektninger på Facebook, og du ønsker å kontakte dem via privat melding, skal du huske på at dersom dere ikke er «venner» vil ikke din private melding synes umiddelbart hos mottaker. De må inn under «melding» – og så gå på «annet» for å se din melding. Om de ikke vet det (dette er det mange mange mange som ikke vet) – så kan det være grunnen til at du ikke hører fra dem. Altså ikke at de ikke ønsker kontakt, men at de ikke vet at du har sendt dem melding. Dersom du ikke hører noe på noen dager, men ser at vedkommende er aktiv på FB, kan det være like greit å ringe.

Husk bare – det er ikke alle som er interessert. Det er noen der ute som ikke ønsker å bli funnet. Det er noen der ute som ikke ønsker å være en del av familien. Det er ikke en menneskerett å være slektsforsker, men det er en menneskerett å få være i fred. Vi skal derfor være forsiktige med å dømme dem som ikke ønsker å bli lagt inn i våre slektsbaser ikke ønsker å være med i slektsbøker, ikke ønsker å være med på slektsstevne, og har bedt om å ikke bli nevnt i bygdebøker.

Men – vi har lov å prøve oss! Bare vi gjør det på en ordentlig måte.