Før jeg flyttet til Vålerenga, var kirker bare bygninger som var der. Kanskje en barnedåp eller en konfirmasjon i familien i ny og ne, eller et bryllup eller en begravelse man måtte delta i. Men ellers har ikke kirker og det de har stått for, betydd noe særlig for meg.

Etter at vi flyttet hit til Vålerenga i 1994, skjønte jeg at «kjerka», som den heter her, betyr noe annet, noe mer, for en gjenomsnitts Vålerengel. Jeg tror vel ikke egentlig at kjerka her har noen større gjennomsnittstrafikk på vanlige søndager, (uten at jeg skal si det, siden jeg altså ikke frekventerer dette hus til «hverdags») – men det er ett eller annet med Vålerengen kirke (som den virkelig heter). Vi har selvsagt en helt spesiell sokneprest her også, den ikke helt sjenerte og bortgjemte, ikke helt ukjente Gelius. Han gjør jo sitt til at kjerka her på Vålerenga får en spesiell plass. Gelius er ikke bare lite ukjent og mye usjenert. Han er en ressurs for Vålerengas beboere. Pluss at han har vært forsidegutt på «Mer gammelt enn Nytt», Vålerenga Historielags medlemsblad (tegnet av Fred Ruud).

Kjerka på Vålerenga brukes til flere ting enn bare en kirke. Det jeg spesielt kjenner til, er Vålerenga Historielag og deres møteaktivitet, og arrangementer. I tårnet har historielaget sitt flotte kontor (som jeg har blogget om før). Kjerka blir også brukt til konsertlokale for korpsene og korene i bygda her, og det er selvsagt en del kjente artister som legger konserter og arrangementer hit. Men, det viktigste med kjerka på Vålerenga, det er hva den betyr for folk. Hvis man spør en Vålerengel hva som er viktigst på Vålerenga (se bort fra foppall og hockey) ja da svarer nok 90% «kjerka» og kanskjer resten «skoorn».

Det var Vålerenga spesielt. Men det med interesse for kirker generelt har også endret seg, etter at jeg startet med slektsforskning i 1997. Alle de viktigste handlingene vi leter etter for våre slektninger og familie, ja det er jo hendelser som skjedde i kirken, eller i tilknytning til kirken!
Det er kirkebøkene som blir saumfart, det er disse handlingene som er «beviset» på at tippetipp har eksistert. Bevis for fødsel, liv og død. Presten var folkeregisteret, presten holdt oversikten. Han hadde full kontroll på hva som skjedde, og hva som ikke burde skje. Noen ganger ser vi dette veldig tydelig i kirkebøkene. En kirkebok som er utrolig å lese, er en en avskrevet kirkebok for Elverum fra 1729-1739 (og leselig for de fleste fordi W. Lassen skrev den av i 1867, og dette har blitt maskinskrevet senere) Her står det mye spennende, trist og rart!

Så – det å gå på kirkegårder og i kirker for meg nå, ja det har blitt en «hobby» – og til sommeren håper jeg at Liv og jeg får tid til det vi har snakka om, nemlig å få tatt oss en tur i Grønland kirke og i Trefoldighetskirken. Begge disse kirkene har betydd mye for våre felles slektninger.