Slekt og Slikt

Jeg vet jeg er småsvensk. Faktisk ganske mye…. Mormors foreldre var begge svenske. Og farfars mor har svenske foreldre. I tillegg har farmor svensk bestemor!

Min tippoldefar, sjømannen Carl Alfred Olsson (mormors bestefar) ble født i Strømstad 24. juni 1857 av foreldrene Olof Nilsson og Anna Lisa Michaelsdotter. Foreldrene var begge fra Skee i Bohuslän, men de flyttet til Strømstad, hvor de ble gift i 1854, og fikk minst 5 barn. Deriblant altså min tippoldefar Carl Alfred.

Carl Alfred ble gift i Skee kirke 6. oktober1877 med Mathilda Niklasdotter. Mathilda ble født 10. april 1842 i Skee, datter av båtsmann Niklas (Nilsson) Krage og hans kone Christina Olsdotter. Carl Alfred og Mathilda fikk minst 3 barn, men etter det jeg har greid å finne ut, var det bare datteren (og min oldemor) Gerda Therese født 28. oktober 1881 på Dafter i Skee, som vokste opp. Hennes to småbrødre døde før de fylte 1 år. Conrad Leopold (født og død 1879)  og Olof Hilding (født og død 1886)

Carl Alfred var altså sjømann. Jeg har lyst til å finne ut mer om dette. I dåpsbøkene for ungene er han sjømann – og når han dør er han altså i Canada, og dør der på et sykehus i Mirimichi, New Brunswick. Jeg har veldig lyst til å finne ut mer om tippoldefar, både hans sjømannskap i Sverige, og hvorfor han døde på sykehus i Canada.

Jeg har lagt en forespørsel på Ancestry’s messageboard

Og et av svarene jeg fikk (pr. epost) ledet meg til et sykehus i Miramichi… 
nå skal jeg sette meg ned og finne ut om det finnes arkiver etter dette sykehuset, kanskje jeg finner ut hvorfor han døde der?

(Bilde lånt fra Wikipedia) – dette er altså det som var Sjømannsykehuset i Miramichi. På Wikipedia så står det følgende om dette sykehuset:
«The Marine Hospital was built in 1830-1831, and was used to provide care to members of the shipping community involved in the lumber trade. It is the oldest surviving marine hospital in Canada, and now serves as a hall for a local church and the general public. It last opened its door to patients in 1921, and was commemorated by the Historic Sites and Monuments Board of Canada in September 2000«

At my first visit to Elsie Quirk library in Englewood I met Lois. Or … I actually attacked her …. I was in a line to get som copies from a genealogy-book for my own projects, when I saw her… in her hand she had a book… Cradled in Sweden! I just «Heey – are you a genealogist»… and she looked at me and said… «Yes»…. And I said.. «I am norwegian, I can see you are working on Swedish people…» .. Lois just «Oh – you must be sent from heaven, I need help with some translations….»

I told her to come to the next meeting in the Englewood Genealogical Society, – Scandinavian Special Interest group. And who met me there a few days later? Lois of course!!

Now I have helped her with some translations, I have also helped her finding her husbands ggggrandmother in Sweden, and I think I have found her some living relatives in Sweden! A fast search in DISbyt – the swedish DIStreff (the norwegian site only in norwegian right now) – both huge databases ment to find other people working on the same names and folks and farms and places.. (remember – this i NOT a primary source, this is other peoples research, use it for what it is made for, to find other researchers)

.

Maybe I can give Lois a living relative for Christmas???

De fleste veggene i det gamle huset vårt er ubehandla panel. Nå begynner den å bli veldig vedig mørk! Jeg har veldig lyst til å male den lys, i hvertfall en del av første etasje. Men… så leste jeg om hva jeg må gjøre.. ikke en rent liten jobb heller! Men jeg tror kanskje at det er verdt jobben… Har lest ett eller annet sted at det er lurt å ikke ta noen snarveier…

• Støvsuge veggene (og det er liggende panel, så det er nok helt tvingende nødvendig)
• Vaske med vann og vaskemiddel
• Kvistlakk – og her er det brukt minst 3-sortering, så det er mye – si snakker mye! kvist…
• Sparkling
• Grunning
• Pussing av grunning
• Eventuell sparkling av flere sår og pussing
• Støvsuging av den pussede veggen
• 2 strøk med vakker maling. 

Så et glass rv til maleren!

Innimellom her skal inngangsdøra pusses og males. Den er grønn og pen, men slitt i kantene. Trenger en omgang med min nye fine pussemus og penselen den og ja….

Så et glass rv til maleren!

Etter døra skal pussemusa virkelig få kjørt seg, da skal trappa til pers. Den er stygg og fæl, og har gammel blank lakk med svarte stygge spor i trinnene. Det er også satt på antiskli-lister, og disse skal vekk! Trinnene skal få lov å være trehvite, men gelenderne skal males. Da blir det samme runden som med veggen ja…

Og til slutt – om det er igjen noe, et glass rv til maleren!

Jeg fikk en oppfordring fra Greta om å finne det tiende bildet jeg la på bloggen min, samt å lenke til innlegget. Det tok sin tid, for jeg ble sittende og mimre og lese og kose meg over mange DISsete aktiviteter!

Det var arti å se at det var dette bildet som var det tiende: – dette er nemlig fra en kveld for nybegynnere – både som DIS-medlemmer og som slektsforskere. Dette var en arti måte å komme i kontakt med nye medlemmer på, altså ikke bare ren slektsforskning men også det at de fikk litt opplæring om foreningen vår!

Lyst til å lese innlegget? Du finner det her

Så skulle jeg altså sende oppfordringa videre… da oppfordrer jeg Anne-Lise, Viggo og OddvarJ!

Aftenposten har nå kommet med en fantastisk tjeneste. De har nemlig lagt ut alle aviser fra 1860 til i dag – og hver dag kommer nyeste utgave inn i arkivet.

 Klikk her for å gå til arkivet

Nå skal sant sies, de eldste avisene er langt fra søkbare. De er nemlig trykket i gotisk skrift, og dette har ikke skanninga tatt høyde for. Så der er det lite å finne søkbart. Men man kan bla og lese! Jeg regner med at skanninga har gått fra mikrofilm, siden det er veldig mange aviser med noe dårlig kvalitet. Men, de er lesbare!
Noe kunne også vært gjort med brukergrensesnittet, for eksempel en knapp med «se neste dags avis», når jeg leter etter en dødsannonse (disse er ikke søkbare som regel, det er kun redaksjonelt stoff som er søkbart. Men, lister over anmeldte dødsfall er søkbare, slik at man kan ta utgangspunkt i disse og så lete seg framover/bakover etter en dødsannonse. Det blir en del museklikk for musesyke armer sånn det er nå. Jeg noterer meg en del, og sender inn en epost etter hvert.

Eksempel på hva man kan finne:

14. august 1860 var denne notisen å lese på side tre i «Christiania Adresseblad»:

Mange slektsforskere vil nok kjenne igjen familienavn i denne anmeldelsen, både overtoldbetjent Michelet,  grosserer Parelius fra Christiansand og Lensmand Olsen fra Hamar, her er  Skipper Schjelderup fra Grimstad og kjøpmand Andersen fra Lillehammer. Og selvsagt, og selvsagt, Hofgaard fra Landet!

28. oktober 1947 hadde oldefaren min 50 års jubileum som skredder: Her var det til og med bilde av ham! Utrolig gøy!

Og, i 1960 døde oldefar, den 29. mars sto følgende lille notis i Aftenposten på side 13:

Her er det bare å bla og kose seg, det er jo ikke akkurat den store sommer-følelsen, så da har man jo litt å pusle med innendørs…

Slik så Aftenpostens morgenutgave den dagen jeg ble født:

Farmoren min, Ida Solveig Dahl (Thorshaug) ble født på Strævopbråten i Ski i 1911. Foreldrene hennes ble aldri gift, og når farmor ble døpt i Ski kirke, står det at faren hadde reist til Amerika. Jeg har ikke egentlig jobbet noe særlig med å finne ham, siden jeg ikke er 100% sikker på hvem han er. Men kanskje det også er på tide?

Farmors mor, Marie Lauritzia Dahl, hadde 3 barn fra før farmor ble født, også utenfor ekteskap. Disse er født mellom 1896-1900, alle i Kristiania. Disse er altså halvsøsken til farmoren min. Jeg tror at hun og faren til de andre barna bare var veldig forut for sin tid, de var nemlig samboere! I folketellinga i 1900 så står nemlig familien oppført i samme husstand, og de står som gift. Dette er dog ikke riktig. Marie Lauritzia Dahl og Emil Nikolai Westerberg ble aldri gift. Men jeg forstår at de lot som, i den tiden de levde i, så sant de kunne. Jeg regner ikke med at folketellingen krevde vielsesattest..

Emil Nikolai Westerberg har gitt meg noen grå hår. Jeg har lett etter Emil Westerberg i mange år, uten å finne noe sikkert. Men, når folketellingene for Sverige dukket opp i søkbar form (om enn ikke gratis), fant jeg altså en kar i Gävleborg som kunne passe.Med navnet Emil Nicolay Westerberg, født i Sverige på 1860-tallet, kun en som passet, og jeg har i dag jobbet meg framover på denne karen, og funnet en del sammenfallende informasjon som jeg nå tar for «bevis» på at det er min farmors halvsøskens far!

Utsnittet under er fra Jacob kirkebok i Kristiania, Ingrid Charlotte er farmors ene halvsøster:

 Først er det altså

• navnet – Emil Nikolai Vesterberg, født i Sverige 1861 fra dåp til den ene datteren. (folketellinga sier 1867, men jeg tar dette for greit foreløpig)
• yrket – Emil Nikolai er malersvend ved dåpen til datteren Ingrid Charlotte, og født i 1861
•  I folketellinga for 1900 kaller Emil Nikolai og Marie datteren Ingrid Charlotte for «Napolia». Dette er et veldig spesielt navn, som jeg ikke har sett mange andre steder.Hvor i all verden kommer dette «kjelenavnet» fra? Hun har ikke dette med i dåpen.

 Utklippet over er fra folketellingen for Gävle 1890. Her er Emil gift og har barn.

• navnet Emil Nicolaus Westerberg, født i 1861, maler

 I et husforhør fra 1860 for Gävle fant jeg Emil Nicolaus med foreldre og søsken. Og der fant jeg det som gjør at jeg er helt sikker på at jeg har funnet rett person. Søsteren tl Emil Nicolaus heter – akkurat – Napolia. Dette kan ikke være annet enn rett familie.

Så Emil Nikolay Westerberg reiste fra kone og mange barn, i Gävle. I 1900 finner jeg kona hans, Klara Marie Westin og 5 barn alene. I anmerkningen står det at hun er gift med «obefindtlig» Emil Westerberg.

Han hadde stukket av, og skaffet seg ny familie i Oslo.

Hvor han endte sine dager, det vet vi enda ikke. En tur på Riksarkivet for å se i kassene med «utlendinger» – kanskje det forteller noe?

I dag har jeg virkelig vært på utflukt! Turist i egen by nærmest, og deilig var det fra start til mål! Til alt overmål – noe som ikke helt var planlagt, gikk turen tvers gjennom områdene der slekta er født og oppvokst.

Først måtte jeg ned i Slektsforskernes Hus i Lakkegata 21. Buss 37 tar oss til alle hjørner av byen, – også fra Enga til Grønland.  Til Lakkeli fordi jeg hadde  lovet direkte og prompte levering av diverse lesestoff og film fra Kina. Litt latter og hrmf ble det selvsagt når Liv oppdaga at dvd’n ikke lå i coveret sitt…den sitter nemlig i pc’n min…. koselig å hilse på Torill og Bengt, (finansministeren i DIS-Norges søsterorganisasjon i Sverige).

Jaja, rusle-turen gikk videre  Hausmanns bru overAkerselva, du gamle og grå,  gate med ender i fri utfoldelse. Synes de er søte jeg! Opp Hausmannsgate, forbi Jacob kirke der mine tippoldeforeldre skulle være gift, men det er bare tull (fordi kirkeboka starta før kirken faktisk og fysisk sto ferdig).

Opp Rosteds-gate der en av mine oldemødre (på farfars side) traff min oldefar på  i Rostedsgate 14, hvor min tippoldemor drev utleie av hybler til unge menn i håndverkutdanning. Oldefars bror Ragnvald var typografsvenn, og jobbet hos Mallingske boktrykkeri i mange mange år. Og han bodde i Rostedsgate 14 i – på hybel hos min oldemors familie. Ikke rart  Oldefar Torbjørn kom på besøk, og det var nok da hjertebank og ungdomskjærlighet startet!

Gården er borte, og det er et stort stygt moderne mursteinskompleks der nå. Jeg skal til Byantikvaren og få tak i bilde av den gamle gården!

Jeg rusla videre og rundt hjørnet opp Fredensborveien, der kommer jeg til krysset Fredensborgveien/Wilsesgate. I 1900 bodde  min andre oldemor, (på farmors side) i Wilsesgate 4. Så det er liksom slektshistorie hele veien her…. jaja. Jeg skulle jo til Deichman!

 Men da kom jeg jo på.. jeg hadde slekt i Deichmansgate og… og den er jo også i dette området. Mellom Møllergata og Fredensborgveien ligger nemlig denne lille gatestumpen, og i Deichmans gate 2 – der ble nemlig min farfar født i 1907.

Turen gikk videre, jeg hadde jo et mål – Deichman! På vei dit går jeg forbi Krist kirkegård. En slektsforsker går ikke forbi en slik plass – en slektsforsker går innom. Dette er en vakker liten kirkegård som ble anlagt ved siden av den første kirken i Christiania, Christ kirke. Den var et lite tre-kapell ble bygget et par år etter den store brannen som herjet Christiania i 1624, i påvente av den permanente kirken ,  Smijerns-porten står åpen, det er hyggelig. Da føler jeg at det er helt ok å gå inn, og ta noen raske bilder.

Turen gikk så ned til målet for første del av spaserturen, Deichmans bibliotek på Arne Garborgs plass  det fine været er det en fryd å rusle rundt i byen. Jeg hadde kun en liten ting jeg skulle sjekke her, og det var jeg forsåvidt glad for, alle lesesals-stoler og plasser, også de som er «reservert» brukerne av lokalhistorie og slektshistoriesamllingen var opptatt av unge flinke studenter som ni-leser til eksamen. Så jeg fant de opplysningene jeg trengte i Haus bygdebok på side 401, og rusla tilbake omtrent samme veien som jeg kom.

Jeg var tidlig ute til neste mål, Mangelsgården, så jeg valgte å ta en lett liten middag på Café Sara. De har en nydelig bakgård, og glitrende glass med hvit vin! Jeg inn, og joda, hagen var åpen, lun og koselig, masse mennesker til tross, jeg fikk meg et lite bord og fikk låne en avis. Tortilla med kylling – jummi! Jeg ville ikke ta bilder av gården, siden det var så mye mennesker der, men jeg tok bilde av døren inn til verkstedet der, som jeg synes var super kul! Følte meg jo nesten «hjemme» i Florida!

Jaja – jeg fikk nå kost meg godt med mat, koselig småprat rundt meg og nydelig vær, og det første nr. av Dagbladet jeg har tatt i på ca ett halvt år…. det er godt å være norsk i Norge og, når sommeren  er så deilig som den er nå!

Turen gikk videre til Storgata 36 – Prinds Christian Augusts Minde – vi skulle møte Wenche Blomberg, ildsjel i Prindsens Venner. 

Jeg skal skrive mer om det viktige arbeidet de gjør for å bevare dette anlegget i Storgata, og hva dette inneholdt av både asyl, sykehus, fattigstell og arbeidsanstalt. Her er det mye historie, kildene finnes i Oslo Byarkiv.

Det finnes et hefte «Prinds Christian Augusts Minde – historie og visjoner om de fattiges kvartal»- som er å få kjøpt. Jeg fikk tak i det på Oslo Byarkiv, hvor jeg også fant Pasientjournalen til min 3x tippoldefar som døde på Sindssygeasylet i 1857… det var her!

 Det jeg gledet meg til i dag var like mye å møte gode DIS-venner, som jeg ikke har sett og snakket med siden Årsmøtet i begynnelsen av mars 2010. Og – å så trivelig! Klemmer her og klemmer der, godord, og meldinger!  Og se…det er noe med menn på pall!!!

Gleder meg allerede til første medlemsmøte til høsten! Kanskje de til og med inviterer til en sommer-vaffe-seanse i Lakkeli i løpet av sommeren? Jeg blir gjerne med jeg.

 Og – når jeg så meg rundt inne i gårdene.. hva så jeg? Joda, et Vålerenga-flagg! Da skjønte jeg at dette komplekset faktisk blir brukt, her bor det folk  Det var nå de siste dagene at stillaser og plast var fjernet fra dette bygget, hvor det i dag er omsorgsboliger. Prindsen tar vare på Vålerenga-supportere og!

Prindsens venner har en egen side på Facebook, og her finner man mer informasjon om deres arbeide, og lenker til annen relevant informasjon. Wenche Blomberg er en ildsjelen! Det hun ikke vet om dette kvartalet og denne institusjonen, om planer, kilder og informasjon, ja det er nesten ikke verdt å vite!

Foreningen er en frivillig organisasjon som jobber for bevaringen av dette kvartalet med en utrolig historie. For oss som bedriver slektsforskning i byen vår, kommer ikke utenom denne gården. I hvertfall hvis vi har slekt fra den delen av samfunnet som ikke hadde råd til huslege. Sykehusvesen var for fattig-folket i den hine hårde tid.

Bildet til høyre er Wenche omviser som fortalte med hele seg! Takk for utrolig omvisning, vi koste oss!

Takk til DIS-Oslo/Akershus  for invitasjonen

Det er litt tørke her om dagen, av flere årsaker. Mest fordi jeg har innleveringsfrist i begynnelsen av juli på semesteroppgaven ved Høgskulen i Volda – Slektsforskerstudiet del 2. Det går i slektsforskning og knekking av slektsnøtter så øyne blir såre og våte og knokene hvite. Kilder studeres minst 2 ganger før de åpnes en tredje gang for ny studering. Var det virkelig det det sto?

For å kunne knekke en av de største nøttene, måtte jeg til arkivene. Og – jeg har vel slått meg til ro med at den bergenseren jeg har funnet er min bergenser, og må altså innrømme at jeg har en liten del bergenser i meg. Jaja.. Bergen er en fin by, så det er vel greit!

Det er jo også spennende da, å finne nye geografiske områder man må jobbe med. Jeg rekker vel ikke å sette meg så veldig inn i Bergen og hva som finnes før 1. til 7. juni, men litt må jeg få til der og. Bergen har et flott Statsarkiv, og der jobbes det iherdig med utlegging av kilder, både transkriberte og skannede. Dette kommer jo meg til gode nå!

Jeg er vant med å jobbe med by-slekt slik at det bør være mulig å få hode og hale på denne bergenseren min, som døde på Christiania Sindsygeasyl i 1857, ikke fordi han var så sindssyg, men fordi han hadde vært maler, og var blyforgiftet og løsemiddelskadd. For en forferdelig sykdom!

Det kommer mer om Niels Johnsen her etter hvert når jeg har fått full kontroll på ham…. om jeg får.