Kjennetegnet ved en ”byoriginal” er gjerne en opptreden blant andre mennesker som krysser grensen for det som kanskje oppfattes som normalt. Ofte vekker disse skikkelsene glede og sympati. Noen setter sin ære i å vekke oppmerksomhet, andre gjør det mindre bevisst. Byoriginalene hadde sin glansperiode mot slutten av 1800-tallet og på begynnelsen av 1900-tallet. På Vålerenga og andre deler av Oslo Øst hadde vi flere ”byoriginaler” også i seinere år.

”Kyter’n” ble født  på Sæterhøj på Nordstrand i 1910. Han er døpt Wilhelm Hansen men endret senere navn til Holteberg.  . Han er kjent som Vålerengas dikter, og døde på Vålerenga Gamlehjem 73 år senere, i 1984. Kyter’n hadde det tøft, og ble arrestert for overtredelse av ”løsgjengerloven”. Han skrev mange dikt om det å være på kanten av samfunnet, som alkoholiker og flere opphold i institusjoner.

Vålerenga Historielag jobber med en bok om Kyter’n og hans liv og diktning. Det skal bli spennende å se resultatet. Det er en stor jobb å samle inn alle diktene som Kytern’ skrev. Navnet «Kyter’n» fikk han fordi han alltid hadde noe å komme med, og skrev ofte på MoM-sidene i Arbeiderbladet helt fram til sin død i 1984.

”Sving-deg” het egentlig Karl Rognstad og var født i 1890 på Elverum. Han fikk senere ”kallet” og vandret rundt i gårdene, forkynte og sang. Han gikk alltid som om han hadde det travelt, alltid pent kledd i slips, jakke og bukse, og hatt med blank brem. Nede i gårdene fremførte han sine tekster og sanger. Etter fremføringa pakka dem som kunne av se noe, noen mynter inn i avispapir og kastet ned til ham. Ungene løp rundt og samlet inn ”kollekta”. Det meste gikk nemlig til kirken, for han beholdt bare det han trengte.

”Skjeggen” vandret rundt i hvert fall på 1950-1960-tallet. Ingen visste sikkert hva han het. Han gjorde ingen fortred, og gjorde lite vesen av seg. Han vandret ensom rundt på østkanten, og var ofte på Vålerenga. Hver morgen kom han Enebakkveien mot Galgeberg. Han fikk alltid matpakke på faste steder. Det gikk selvsagt vandrehistorier om ham, blant annet skulle han ha vært steinrik! Han gikk alltid med henda på ryggen, alltid i de samme klærne: six-pence, tykk vinterfrakk og tykke bukser og beksømstøvler. Han var taus, sa ikke mye, og barna var aldri redd ham.

—-

Vi har flere originaler i dag og, en av dem «Per med lua» døde nå rett over nyttår i 2009. Han satt på VG-kassa i Etterstadgata med skinnlua si trekt godt nedover øra, og hilste pent på alle som gikk forbi, drakk Cola av ekte merke (glassflaske) og røyka rullings. Han kunne nok være litt skremmende på noen, men han var aldri slem. De andre vil jeg ikke nevne, siden de altså er «nålevende» – og vi skal være forsiktig med å sette karakteristikker på mennesker vi ikke kjenner. Men – de er der og vel så det!

Bilder lånt fra VHL
Kilder: Vålerenga – bydel med sjel