I dag har jeg vært på tur igjen – ting må ordnes, fikses, «taimes» og tilrettelegges.

Først bort i Danmarksgata for å finne bilen min.. Og – hva skuet mitt nærsynte blikk!! En gul laaaang lapp under «hviskeren», på vinduet på min lille røde Ella! hrmf. jaja – sånn er det – Thats Life in a Big City. Jeg hadde ikke målt skikkelig fra eksospotta til der folk skal spasere.. det skal være 5 meter, ikke bare 4,8! puh.. jaja. Sånn er det!

Det er nå så mange biler på Vålerenga – at jeg kommer til å skrote min snart (om ca 10 år) og kjøpe meg en skuter! Kanskje.. i hvertfall et flexikort på Oslo Sporveier!

Vel vel – jeg dro nå ned da til en av de mange flotte gatene jeg har bodd i her i Oslo – faktisk første bopel i tigerstaden, Grønlandsleiret og det var vel ca 1980! Da bodde jeg nemlig i det som var Grønlandsleiret 55, tvers over gata for det tryggeste stedet i byen Grønlandsleiret 44! Her har jeg greid å øke vekta med 6 kilo på 3 måneder, ved hjelp av terteskjell med krem og ananas-ringer, og skolebollesenter!

Jeg har de siste dagene skrevet om det å la fredede hus råtne på rot, og la brente hus stå der til de raser ned… og min gamle hybel ligger nå på dynga! Jeg bodde i dette lille huset på Grønland, i Leiret 55. Grønlandsleiret 55-57 brant i 2000. Siden ble det stående og «råtne på rot». Dette er en forferdelig uskikk vi har fått, at gårdeiere lar husene forfalle, slik at de til slutt raser sammen! Det skjedde nemlig med Grønlandsleiret 55-57. Bildet under viser hullet der den gamle gården var!

Denne gården var mitt første møte med Oslo, og det var fantastisk! Det å bo i den gården, hvor alle bodde og jobbet sammen, tok vare på hverandre, og de eldre sørget for at vi småtassene ble tatt med ut, men tatt vare på! Suverent! Men nå er altså huset borte…. Det har stått som et utbrent sjelett i flere år, og i vår så begynte det å rase, og… nå er det altså borte!!! Ser du bildet – til venstre – der er det skyggen av et lite hus! Der bodde jeg!

 

Jaja – jeg måtte altså ordne nytt pass, siden det gamle nå går i oppløsning. Det traumatiske er at det er så fullt av herlige stempler og et visum til Kina! Nå er det også gjennomhullet, og totalt uønsket i alle verdensdeler! Det tok ca 2 timer av det som er igjen av mitt liv, kølapp, passfoto (grøssoggru) og snakke med damen! Jaja – jeg fikk nå fortalt hva jeg mener om sprø plastikk, og damen lurte fælt på hvordan jeg hadde kommet inn i både USA og Ukraina (kanskje land på U har problemer med Udelagte pass?)

Og – etter (s)passeringen over Grønland, lakket jeg bort til Slektsforskernes Hus, via Subway
hvor jeg fant noen syndefulle baguetter – og etter det fulgte Ella meg over til Oslo Byarkiv. Jeg vil fortelle mer om det ved en senere anledning – der var det nemlig gull å finne! Den som vet noe om Sebbelows stiftelse – snakk!!