Slekt og Slikt

Min andre halvdel, mannen i huset, «Persen», har slekt og familie i flere hjørner på vår runde jordklode. Hans besteforeldre på fars-siden kom til Norge litt før 1900, fra Nürnberg og Flensburg i Tyskland. Dette har nok gjort noe med etterslekten, de har blitt internasjonale, språkføre og glade i å reise. I tillegg har familien en utrolig romslig takhøyde for å oppleve nye land og mennesker av annen opprinnelse enn steinrøysa vår.

«Persen» sjøl er jo som den oppvakte leser har forstått i tidligere innlegg, språkinteressert utover det som er bra for seg, og jobber med både kinesisk og russisk på universitetsnivå. Han har jo også gått på universitet i Arizona, USA. Vi elsker å rase rundt omkring og se andre deler av verden, og håper å oppleve mange fler!

Vi har i den aller nærmeste famlien min manns eldste bror og hans engelske kone oppvokst i Zimbabwe. Disse to har 3 barn, og barna har bodd mange år i Tyskland og Norge. Språket rundt middagsbordet der var vel en kakofoni av norsk, engelsk og tysk . Den ene datteren bor i dag i et land i Sør-Amerika med mann og nydelige tvillinger, den andre datteren har en flott sønn med far fra Peru.

Min manns nest eldste bror er mer «norsk» i familiesammenhengen, med 2 døtre fortiden bosatt i Norge. Den ene datteren har en mann med Ungarske foreldre og disse to har 3 vakre jenter. Denne lille familien dro og bosatte seg i Sør-Afrika, og har akkurat kommet hjem til Norge igjen med glitrende engelsk-kunnskaper! Super måte å lære språk på! Den andre datteren har foreløpig «bare» gått på skole i flere år i Texas, USA og Australia, men holdt familien (mann og ett sett aldeles herlige tvillinger) stort sett hjemme i Norge.

I dag har vi vært i en liten familie-sammenkomst i familien Christiansen. Dette på grunn av at Pers onkel Christian, født i 1903, dro til Amerika i 1926, og bosatte seg der. Christian sin sønn, Christian (fremdeles bruker han navnet Christiansen), født på selveste 17 mai for 76 år siden, var på besøk i Norge med sin kjære Nancy. Så da måtte vi til «vestkanten» en tur.

Barndomshjemmet er i nærheten av holdeplass for trikken, så jeg slapp å krøke min vonde rygg inn i bil, noe jeg var veldig glad for! Koselig var det også å møte andre fra Pers familie som vi ikke har sett siden vi giftet oss i 2001.

Og tenk! Det morsomme, de var interessert i slektsforskning (mulig jeg til og med fikk vervet et nytt medlem til DIS-O/A) og i bunader! Så da gikk praten lystig både på norsk og engelst rundt bordet.

Under ses emigrantprotokollen for Pers onkel Chris, som emigrerte til USA i 1926, han ankom Ellis Island 5. november 1926. Det er utrolig hvor mye informasjon disse nyere skips-manifestene gir!